Ron Clarke på skiensbesøk

En gang før Skienshallen sto ferdig i 1968, mens den fortsatt var en byggeplass, kom den dengang verdensberømte australske langdistanseløperen Ron Clarke til Skien – på en slags PR-turne. Stor stas, kommunal velkommen og omvisning på byens stolthet under oppførelse. Pressen var selvsagt på plass.

I samtalenes løp fortalte manager Arne Haukvik at når Clake ikke hadde fullført i Femundløpet – der han var lansert som favoritt, men «måtte» bryte – så var dette avtalt på forhånd. – Det var da så klart ingen mening i at baneløperen Ron Clarke skulle risikere beina i en så dårlig løype! 

Haukvik uttalte seg neppe med tanke på at pressen skulle få noe å skrive om. Men ellers var det jo lite å hente for en journalist denne dagen, annet enn bilder av en kjendis på besøk. For tynt, syntes nå jeg. Uttalelsen, og andre opplysninger Haukvik volonterte,  satte igang en lengre tankerekke – og reportasjetekst – om eliteidretten kontra effekten av slike tullete paradeopptredener blant de mindre talentfulle, men like fullt ivrige lokale utøvere. 

Etter at jeg hadde slått saken nokså stort opp i TA, kom Arne Haukvik sporenstreks opp i redaksjonen. Dette var på en lørdag og jeg var ganske alene der etter at de fleste hadde tatt helga. Han holdt på med kjeftingen sin til langt utpå ettemiddagen. Hva annet kunne han gjøre?

Ikke rart Ron Clark var stor i Norge på 1960-tallet. 14. juli 1965 satte han en utrolig verdensrekord på 10 000 meter på Bislett stadion. Han løp på 27.39,4, en forbedring av sin egen verdensrekord med 34,8 sekunder. Han ble dermed den første i verden som løp distansen under 28 minutter. Tre år etter – i 1968 – var han tilbake i Norge på en slags signingsferd og vant 5.000-meteren på Bislet lett .  Der  ble han også tildelt Bislett-medaljen.

Bak ham i feltet, etter målpassering,  lå to toppidrettsmenn halvdøde på bakken. Kenyaneren Kip Keino hadde kollapset før han kom i mål. Norske Arne Kvalheim sprakk, men kom i det minste i mål: – 500 meter fra mål  slukket noen lyset   for meg. Han slo meg med 15 sek på siste runden. Jeg var sjuk i 3 - 4 dager etterpå, fortalte Kvalheim siden.

Keino var mindre akklimatisert til å løpe i lavlandet, og kollapset av den grunn. Ron Clarke på sin side var mindre akklimatisert til forholdene da han kom til sommer-OL samme året i Mexico City. Der døde han nesten. Han kom inn som nummer seks, men husket ingen ting fra siste runden. Han  pådro seg her en livslang hjertelidelse.


© Per Helge Berrefjord 2014 - 2018