… men sikkert litt mer som på Henriks tid
Nå om dagen ser deler av bygningens interiør ut som under «utgravningen av Osebergskipet».
Arbeidet er i startfasen mer enn i sluttfasen, forteller arkitekt Finn Christiansen fra Porsgrunn. Han er engasjert for å utføre bygningsarkeologiske undersøkelser – en del av det tekniske arbeidet for å finne fram rester av stedet, det som kan fortelle hvordan det kanskje faktisk var den gangen. Et møysommelig detektivarbeid med bistand fra en rekke «laboratorieeksperter» er igang. Kanskje ferdig til 2028?
Det er fem år siden bomben ble sluppet. Historikeren Jørgen Haave ved Telemark museum sto fram i TA (link utenfor betalingsmur) og kunne fortelle: Huset, slik det i årevis var blitt presentert, er ikke representativt for hvordan det var i årene Henrik Ibsen vokste opp der. Langt derifra. Nyoppdagede skriftlige kilder, særlig noen branntakster, har kastet nytt lys på Henrik Ibsens tid der. Slett ikke de fattigslige kår osv…
Men sikkert med større omhu for fasaden enn det som lå innenfor. Det fikk vi med oss på Finn Christiansens omvisning for ti personer. Faren til Henrik sørget for det. «Flott, sett fra gaten» måtte det være.
Hverken fasaden eller rom og funksjoner er i årene som har gått beholdt slik det den gang var. Her er beviset på at det faktisk var ei grue med bakerovn utenfor «pikeværelset».
Omrisset av fundamenteringen er tydelig. Også plastrøret fra det offentlige «restaureringsarbeidet» forholdsvis nylig, på 1980-tallet – eller kanskje enda senere. En av utallige omgygginger for å legge til rette for nye folk i huset. Ikke så lenge etter Ibsens tid ble det en tomannsbolig. Grua og pipa som sto her forsvant. Det kom noe nytt.
Denne søte entreen med navnelapper på knaggene er ren fantasi. Her var det ikke engang en dør utenfra. Det var ingen dør på hele fasaden! Hva det vil bli når tilbakeføringen til Henrik Ibsens tid er ferdig vil tiden vise. Kanskje en slags anretning. Vannklosettet, dusjen og trappa opp til loftet, som er utenfor bildet til høyre, vil også måtte vike for tegningene som nå gir føringene. Trappa går feil vei.
Selve stasstua på Ibsens Venstøp er heller ikke representativ i forhold til hvordan det var her. Inndelingsmessig og særlig interiørhåndverksmessig er det mye å innvende. Museumsfolk restaurerte etter beste evne. Nivået er mange hakk høyere nå. Men dette ligner jo – så kanskje blir rommet værende slik. Tilbakeføringsarbeidet handler som på lille Henriks tid også om penger.
Enkelte steder finner bygningsarkeologen rester av interiøret langt tilbake. Det er etter at nyere saker er fjernet. Her er vi i rommet innenfor storstua, på baksiden av huset. Tapet- og fargeprøver blir studert i mikroskop. Det kommer rapporter.
Oppe på loftet er det flere rom. Dette ligger over «pikeværelset» – og her finner Finn Christiansen, etter mye studering, tydelig hvor den gamle pipa fra grua med bakerovnen har gått. Pipa som går der nå stikker ikke opp over taket som på de gamle fotos.
Ønsketenkning
«Det har vært mye synsing rundt datoer og Ibsens familie opp gjennom tidene. Mange bøker om dikteren fra Skien har vært preget av ønsketenkning.» Sa museumsleder Erik Edvardsen ved Ibsenmuseet i Oslo til TA for fem år siden. Dette ble startskuddet for innsatsen som pågår på eiendommen nå.
Han la til: «På Venstøp la Henrik Ibsen grunnlaget for sitt forfatterskap. Jeg ser mange paralleller til Shakespeares Stratford. Folk valfarter til Shakespeares fødested. Jeg synes Skien kommune må konsentrere seg om det som er virkelig.»
Synspunktet henger veldig på greip med slik unge fagfolk innen forskning og bevaring nå tenker, og i stigende grad får gehør for.
Hardtslående sekundærkilder er en ting. Å finne tilbake til, og å bruke, de gamle håndverksteknikkene – helt tilbake til steinalderens flintknakking – er blitt den nyeste trenden. Den er tydelig inne her også, skjønner vi under Finn Christiansens omvisning. Og at dette koster penger!
At det har kommet så langt allerede på «Ibsens Venstøp» er overraskende. Lokale synsere har neppe vært begeistret i årene etter Jørgen Haaves «bombe».
Tankene går til salige lektor Østvedt. Godt han ikke er med lenger – på dette stadiet i historiens gang. Hvert år til jul kom det en bok fra Oluf Rasmussens trykkeri, så godt som alle signert Einar Østvedt. I hovedsak handlet de om Henrik Ibsen. Nå erkjennes det at Østvedt nok diktet litt, han også.
Fra A.O. Vinje-kjenneren her i huset kan jeg gi et eksempel fra en Østvedt-bok jeg fortsatt har i hylla. Hun sier det må være et utslag av ønsketenkning – når han i «Henrik Ibsen og hans venner» får Henrik Ibsen og A.O. Vinje til å være «gode venner» i de årene de var samtidige i Kristiania. «– helt til Vinje døde i 1870» (side 54).